Darwins kategorifeil og deres konsekvenser

Av Neil Thomas, 1. februar 2023. Ovesatt herfra.

Etter at han kom tilbake fra Beagle-ekspedisjonen på slutten av 1830-tallet brukte Charles Darwin litt tid på å sette sammen tanker om evolusjon, som skulle resultere i en foreløpig, upublisert blyantskisse fra 1842 og i et annet, uformelt essay fra 1844, som begge, i utvidet form, skulle danne grunnlaget for hans Origin of Species fra 1859. Det var fordi hans eventuelle magnum opus skulle forbli skjult i den beste delen av to tiår at Darwin i denne perioden kunne ha sett ut til å være mer aktiv innen geologisk debatt enn han var i den biologiske sfæren. Men bak kulissene jobbet han på begge fronter samtidig, og hans modus operandi i hans geologiske arbeid kan med fordel sammenlignes med hans metoder i den biologiske sfæren, desto mer siden hans tilnærming til biologiske forhold var så sterkt påvirket av metoder. brukt av Sir Charles Lyell, Storbritannias fremste geolog fra den tidligere viktorianske tiden.

Bilde 1. Charles Darwin (tegning)

Tenker i analogier
Darwins første offentlige kommunikasjon i denne perioden før 'Artenes opprinnelse' handlet om hvorvidt en skotsk innsjø hadde vært av marin eller ferskvanns-opprinnelse. Det geologiske puslespillet gjaldt noen fysiske trekk i Glen Roy-området i høylandet i Skottland, omtrent tjue mil fra Loch Ness, et område kjent for det geologiske fenomenet med de tre 'veiene', som lokal folklore kaller dem. Det er nå kjent at de såkalte parallellveiene i en åsside i Glen Roy, i virkeligheten er innsjøterrasser eller strandlinjer som dannet seg langs strandlinjene til en gammel isdemmet innsjø, på tidspunktet for siste istid. Isen hadde gjentatte ganger smeltet og frosset på nytt i løpet av geologisk tid, med vannstanden i ro ved litt forskjellige settpunkter, hver gang. I 1839, i en artikkel som ble lest for Royal Society, tok Darwin uklokt tilfeldigvis armen ved å forsøke å forklare disse veiene som et resultat av eldgamle, marine strender; men fremste Harvard-akademiker Louis Agassiz og skotske geologer viste snart at dette må ha vært en eldgammel ferskvannssjø, som en gang var demmet opp av is (den sveitsisk-amerikanske Agassiz hadde rikelig erfaring med isbreer fra det landet han ble født i).

Det som er lærerikt med Darwins raskt motbeviste formodning, er at den var basert på en misvisende analogi han hadde kommet over i sine reiseår i Sør-Amerika. Dette tilsto han fritt i sin selvbiografi, da han skrev:
-Denne artikkelen var en stor fiasko, og jeg skammer meg over den. Etter å ha blitt dypt imponert over det jeg hadde sett av høyden av landet i S. Amerika, tilskrev jeg de parallelle linjene til havets handling; men jeg måtte gi opp dette synet da Agassiz fremmet sin isbrelignende teori.(1)

Som Robert Shedinger har observert, fremmet Darwin sin teori til tross for det tydelige fraværet av noen eldgamle marine rester som skjell, og la til at "da Darwin utviklet det han trodde han følte var en overbevisende idé, holdt han hardnakket fast ved den selv når han stod overfor en mangel. av klare bevis."(2) Dette var en tendens som var lett å observere i den biologiske sfæren da han notorisk avviste å anerkjenne den sanne betydningen av fraværet av fossiliserte overgangsformer som skadelig for hans teori om naturlig utvalg,, med dens (påståtte) evne til å la frosk hoppende over artsbarrieren - den fysiologiske barrieren, hvis betydning hadde blitt understreket gjentatte ganger av slike autoriteter som Cuvier og Richard Owen.

Bilde 2. Charles Lyell -Darwins geologi-'veileder'

Argumentet fra en upassende analogi skulle også forvanske en annen geologisk teori Darwin utviklet i 1842, denne gangen i forhold til dannelsen av korallrev. Under sine reiser i Sør-Amerika hadde han en gang observert det han anså som bevis på at korallrev dukket opp med senkingen av omkringliggende land: Etter hvert som landet sank, ville et korallrev eller en atoll komme til syne. Arbeid fra andre geologer antydet imidlertid at vel så ofte at det motsatte kunne være tilfelle. Det vil si at land under havet vil stige og bringe mot overflaten små sammenhengende former som samlet seg i skjær. Darwins teori kunne da ikke være av generell gyldighet, og hans potensielle universelle teori, kunne til slutt ikke underbygges. Når man går over til den biologiske sfæren igjen, blir man minnet om Darwins fullstendig teoretiske postulering av de arvelige enhetene han kalte 'gemmuler', en teori som ikke klarte å bli akseptert siden postuleringen ikke hadde noen empirisk støtte, slik selv Darwin innrømmet (Den ble definitivt motbevist av Mendelsk genetikk på begynnelsen av 1900-tallet).

En stor kategorifeil
I tillegg til motstand mot slike tvilsomme analogier i Darwins tenkning, oppsto det også den dypere innvendingen fra Sir Charles Lyell om at biologi og geologi ikke burde nevnes i samme åndedrag. Etter Lyells syn var den implisitte analogien påberopt av Darwin mellom de to domenene utillatelig. Det var selvfølgelig bare naturlig, gitt at Darwins tidligste publikasjoner var innen geologi, at han tok Sir Charles Lyell, den ledende geologen i sentrum av viktoriansk tid, som guide. Lyells tre-binds Principles of Geology (1830-3), som arbeidet med og utviklet geologiske prinsipper, som først ble forkynt av James Hutton i hans Theory of the Earth (1788), skulle gi et viktig intellektuelt springbrett for Artenes opprinnelse, som Darwin selv glatt erkjente. Lyell hadde beskrevet jordskorpen med henvisning til naturkrefter alene, uten referanse til slike fenomener som den bibelske vannflommen (som han avfeide som 'mosaisk geologi'). Siden Lyell hadde fjernet Guds hånd fra geologisk historie, hvorfor da beholde den for å forklare naturhistorien i form av separate spesielle skapninger? Hvis det var en historie om naturlig evolusjon i den geologiske oversikten, så må det også være en lignende historie å fortelle i studiet av levende vesener, resonnerte Darwin.

Bilde 3. Darwin begikk bl.a. Logisk feil 9: 'Feilaktig analogi'

Men selv om biologisk gradualisme-som-naturlig seleksjon inspirert av ideen om geologisk "uniformitarisme"(3) virket som en ukontroversiell form for intellektuell progresjon for Darwin, mente Lyell at Darwin overførte sin tidlige dannelse som geolog til det biologiske riket for vilkårlig og uten å delta til de nødvendige endringene av analysen. Kort sagt, Darwins ambisjon om å anvende Lyells uniformitære tilnærming til biologi, representerte for Lyell en feilaktig beslutning om å postulere en ontologisk ekvivalens mellom organiske og uorganiske sfærer. Ved å diskontere Darwins underforståtte ekvivalens mellom geologi og biologi, erklærte Lyell så sent som i 1872 (og til tross for mange appeller fra Darwin selv) det grunnleggende problemet med skapelse/evolusjon for å være like uutgrunnelig som det hadde vært i den tidligere viktorianske perioden da det oppriktig ble kalt 'mysterienes mysterium'. Etter Lyells mening hadde Darwins intervensjon ikke løst noe, siden den hadde vært feil fra starten av, et fundamentalt feiloppfattet filosofisk resonnement.

Man kan lett se kraften i Lyells innvending. Det ser ut til å være begrenset grunnlag for å sammenligne jordens helt materielle og uorganiske underlag, med dens levende overbygning. Man ville for eksempel ikke synes det var hensiktsmessig å sammenligne steiner og klipper med menneskelig bevissthet, og se på disse enhetene som bare litt fjernt fra hverandre på samme glideskala. Det er en stor forskjell mellom planeten Jorden som en geologisk formasjon, som deler sin historie og formasjonsmåte med resten av det ytre kosmos, og det senere avleirede riket av jordisk liv og følelse, den overbygningen av livsformer, med ukjent etiologi-tanke å ha utviklet seg på vår en gang golde planet for bare rundt fem millioner år siden {slik de mente den gang; oversetters tilføyelse}- noe som i geologiske termer selvfølgelig regnes som ganske nylig. Det eldgamle geologiske segmentet av planeten vår, er åpenbart annerledes enn den animerte sfæren, og er ganske enkel i tekstur, sammenlignet med den organiske verdenens ganske uutforskbare kompleksitet og egnethet.(4) Som Barry Gale en gang påpekte,
-Fjell kan forfalle og nye fjell skyves opp igjen, men disse nye fjellene ble ikke ansett for å være mer komplekse eller veldig forskjellige fra tidligere. For Lyell var det ingen grunnleggende endringer i formene for naturfenomener.(5)

Lyell benektet enhver utvikling i ikke-organiske fenomener som ganske enkelt gjennomgikk langsom, ikke-retningsbestemt endring over eonene. Selv om jorden var i konstant fluks, beveget den seg ikke i noen spesiell retning. Darwin på den annen side hevdet at det i den organiske verden var en progresjon av former med bevegelse over tid, fra det veldig enkle til det eksepsjonelt komplekse. Slik var den store fortellingen om evolusjon som Darwin arvet og utvidet fra arbeidet til sin bestefar, Erasmus Darwin. Men siden ingenting av denne typen var observerbart i Lyells uorganiske verden av vilkårlige krefter, er det neppe overraskende at Lyell mente de to domenene var usammenlignbare.

En kategorifeil gjentatt?
Den levende delen av planeten vår har da ingen identifiserbar motpart i det ytre universet - til tross for uopphørlige forsøk fra romfarere på, på en eller annen måte, å fremmane liv fra det som ser ut til å være den uoppløselige goldheten som finnes på Mars og andre legemer i det ytre universet. Det er nå påfallende færre romvesenjegere enn det var i Frank Drake og Carl Sagans tid på 1970- og 80-tallet6 siden moderne romvitenskap har en tendens til å bekrefte Lyells syn på den radikale ulikheten mellom organiske og uorganiske verdener. Den rene eksepsjon-aliteten til den terrestriske biosfæren, står i skarp kontrast både til den livsfornektende døden i det ytre kosmos, og til og med i 90 prosent av jorda vi bor på. Kvantitativt sett representerer områdene på planeten vår som er tilgjengelig for menneskelig beboelse et relativt lite område av jorden, for, som Michael Marshall nylig har bemerket, vil atmosfæren vår over en viss høyde drepe oss (et faktum som er altfor godt kjent for fjellklatrere , enn si astronauter), og det ville også den stadig brennende ovnen i jordens kjerne ville gjort, hvis vi skulle gå ned så langt. Bare rundt 10 prosent av vår jord er menneskevennlig (i en eller annen grad) med mange jordiske ekstremiteter som forblir "ekstremt fiendtlige til livet."(7) Vår mye omtalte 'Gulllokkson' er desto mer å verdsette, til å være et så veldig smalt bånd av beboelighet. Livet på jorden representerer en absolutt kosmisk singularitet .. og, som en slik singularitet, er det per definisjon ikke mulig å sammenligne med noe annet i det hele tatt.

Bilde 4. Ingen plikt til å tviholde på feil

Det er måten kritiske deler av planeten vår representerer et, skjønt mangelfullt paradis på, mens noen terrestriske ekstremiteter sammen med alle kjente ytre deler av universet forblir et livsfiendtlig helveteslandskap som krever ettertanke, kommenterer Marshall. Denne, desidert ikke-trivielle, distinksjonen, har virkelig blitt grunnet på, spesielt i det siste halve århundret i debatter, som stammer fra vår noe forsinkede anerkjennelse av den eksepsjonelle planeten jorden. Dette har ført til et betydelig skifte i det som kan kalles mange menneskers kosmografiske fantasi. I ikke få tilfeller har det resultert i en veldig skarp reversering av den en gang svært innflytelsesrike kosmologiske verdensanskuelse, som var typisk for filosofen Bertrand Russells generasjon, i første halvdel av det 20. århundre.

Det kosmografiske paradigmeskiftet
Der en gang Russell (som Richard Dawkins liker å erkjenne sin filosofiske gjeld til) velkjent beskrev planeten jorden som en ulykke i en kosmisk bakevje, ser den nylig avslørte biovennligheten til planeten vår, ut til å stå i implisitt motsetning til den eldre oppfatningen av jorden som en uoverveid kosmisk foreldreløs. Det er avgjørende at Russell skrev i de første tiårene av det 20. århundre, i god tid før oppdagelsen av det astrofysikeren Brandon Carter i 1973 kalte det "antropiske prinsippet" - som betyr måten planeten jorden ser ut til å være finjustert på, for å generere og opprettholde dyr og menneskeliv.(8) Så fullstendig er diskontinuiteten mellom Jorden og den utenomjordiske døde sonen, avslørt av moderne funn at det ser ut til å gjendrive det flere hundre år gamle "kopernikanske prinsippet" hvis generelle aksept, fjernet jorden fra sentraliteten den hadde hatt i middelalderens verdensbilde. Michael Denton har til og med gått så langt som å foreslå at det åpenlyst antroposentriske synet som våre middelalderske forfedre har – at vår verden representerte universets geografiske sentrum – nå bør rehabiliteres under revisjon. For å være sikker, er planeten jorden tydeligvis ikke sentral i romlig forstand, men det er absolutt slik i den langt viktigere symbolske og moralske forstanden, at vi er de unike fordelene av en planet der all tilgjengelig mening sentreres - en anerkjennelse som har vist seg lite mindre enn revolusjonerende når det gjelder å endre hjerter og sinn.

Bilde 5. Kosmologi peker til en 1. årsak

Det er ikke ubetydelig at fem år etter kunngjøringen av det antropiske prinsippet, oppmuntret den fremtredende biolog William H. Thorpe til en tilbakevending til ideer om intelligent design som først ble foreslått av William Paley i sin berømte Natural Theology (1802):
-Argumentet fra design har blitt brakt tilbake til en sentral posisjon i vår tanke som det ble forvist fra av evolusjonsteorien ved naturlig utvalg, for mer enn et århundre siden. Det ser nå ut til å være berettigelse for å anta at universet fra det første øyeblikket ble 'ordnet' eller programmert - og faktisk var Kosmos ikke Kaos.(9)
Ledende astronomer som Paul Davies har støttet denne følelsen ved å understreke hvordan slike godartede kosmiske arrangementer som vi liker, neppe kunne ha oppstått ved en tilfeldighet. Davies påpeker at det kun er et semantisk poeng om du oppfatter den formende kraften bak denne forsynsordningen som den kristne Gud, eller en annen usett kraft.(10) Det vesentlige er fortsatt at det er logisk umulig å forestille seg vår planet som en vilkårlig og tilfeldig samlokalisering av atomer, gjenstander og livsformer (slik både gammel Lucketianisme(11) og Lukretianismens moderne testamentarving, dagens evolusjonære ortodoksi, insisterer på, til tross for universelle bevis på det motsatte).

Bilde 6. Paradigme innen vitenskap (metodologisk naturalisme)

Og selv om vi er forpliktet til å innrømme at det endelige setet for autoritet ikke kan oppfattes av våre vanlige, antropomorfe forståelseskategorier, bør en grunnleggende respekt for sannsynlighetsbalansen diktere at eksistensen av en slik agent tas på alvor i våre nåværende samtaler . Det er selvfølgelig godt nok kjent at noen kosmologer, av rent doktrinære årsaker, har forsøkt å unndra de teistiske implikasjonene av tilgjengelig bevis, ved å appellere til et helt imaginært "multivers". De har ønsket å konkludere med at planetens unike lykke skyldes et slags kosmisk ruletthjul, som bestemte at et sted måtte være vinneren fra en uendelighet av parallelle universer. Lyells fine distinksjoner har tilsynelatende blitt tapt av syne i de ganske omfattende synspunktene til dem som, i likhet med Darwin, tilfeldig ville klumpe sammen organiske og uorganiske sfærer - en stor kategorifeil, hvis opphav Lyell ville ha diagnostisert som en mangel på klarhet i filosofisk resonnement - samme type kontralogisk resonnement som er fast bestemt på å tro at menneskelig bevissthet har oppstått som et tilfeldig 'epifenomen' av rent materielle faktorer.

For referanser se slutten -her.

Oversettelse og bilder ved Asbjørn E. Lund